Hvitt hår.
Hvit kjole.
Barbent i den hvite snøen.
Hvitt på øye.
Eggehvite.
Før gikk alltid pappa med kniv. Og før var sommeren lenger. Og nå, nå er det grønt og lyst og regn i luften. Jeg er vrengt og rar, og balansen har jeg røkt bort. Jeg poetiserer alt rundt meg. Mannen på TV har røde øyne. Blodskutt. Han skulle vært skutt. Jeg er så lei av mennesker.
Elske,
hate,
livet,
døden,
havet.
Du stikker av igjen. Det verste er når jeg våkner av ropene. Jeg hadde/har (jeg vet ikke) planer om å skrive til deg, det er nesten ett år siden vi har snakket. Det er grusomt. Men du svarer ikke. Mellom oss finnes det ubalanse.
- Hay.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar