Å kna deilig myk hud. Deigmage. Å slikke deg fra haken og opp til hårfeste, å klemme lårene rundt hoftene dine. Puste deg varmt i øret med kaffeånde og jeg ser plantene råtne i vinduet, vi har blitt en klump, jeg har blitt en svulst. Stikker fingrene i håret, stikker fingrene i meg. Det finnes ikke lenger noen grenser for oss. Det prikker i fingertuppene. Deigmyk forråtnelse. Jeg ligger på magen på gulvet og alt bli dekket av forråtnelsesprosessen. Vi forsvinner.
- Hay.
- Hay.
Jeg drikker tre glass med vann. Det ligger appelsiner i vinduskarmen, et beger med youghurt, jeg putter hendene på ansiktet og gnir. Drar håret bak ørene og gnir øynene med harde fingre, stryker over tørre lepper og drikker vann. Appelsinlukt, hudlukt, parfyme, lukten av å sitte alene på kjøkkenet, skittne føtter og svensk filmmusikk og kald hud. Jeg peller i gamle sår. Lukten av kaffe og følelsen av at alt bare er middelmådig nå.
middelmådig
middelmådig
adj. middelmådig ( a2) ['midəlmoːdɪ] kvalitetsmessig litt under gjennomsnittet, svak
en middelmådig prestasjon
- Hay.
Blodmunn. Bloddiamant. Tygger småstein tygger glass smører hud med Spenol. Kysser knærne dine. Legger roseblad inn i munnen. Elektronisk musikk. Albinobarn. Fosterstilling, foster, rosemalede tekopper og store varme dyner. Idiotene skriker: Likestillingen har gått for langt! Med blodige hender og blå øyne. Vi er ariske og snille!
- Hay.
Jeg er så høyt oppe. Ikke redd for å falle. Som å falle oppover. Rundt meg flyr det kanarifugler, de forteller meg at de trodde jeg tok deg med, men jeg må kikke ned og kan bare svare: Nei. Hvite kanarifugler, bankende hjerte, knokler og blå øyne. S kommer til meg og sier: Det lukter syriner og solen skinner i regnet, du har blå regnjakke på, men den er ikke din. Benene hans rører ikke bakken og jeg minnes de gode lydene fra mummitrollet. Surkle, boble, krøste, skvise noe. Hendene hans er kalde mens de dras gjennom hårrøttene, han blør melk bak venstre øre. Myggstikk. Irriterende deilig. Jeg fortsetter oppover, oppover. Jeg blir kvalm og krøller meg sammen, fosterstillig, foster, baby. Baby, baby, baby, du vokser aldri opp, sier han og fletter håret hennes. Jeg vil. Jeg åpner munnen og planter vokser ut, grønne hårete, jeg trekker pusten og sperrer opp øynene. Regnjakka er blå og hun holder krampehardt i armene hans, - Vi sees snart. Han lyver ikke, han lyver ikke. Og jeg sa, ikke snakk til meg. Så en dag kysset vi. Det var barnslig. Hvit snø omringet det elskende paret og månen lyste opp stiene som skulle lede. Vi ble blinde og døve. Smake på det nye, på oss selv og vinteren, vi fikk mark. Hun slikker armene hans og ørene, hjertet hans. Salt. Sommeren kom, og noen planter er giftige. Det fortsetter, oppover oppover. Som å falle oppover. Bokhyller fylt opp av atlas og ordbøker, krøllete hår og myke myke håndflater mot glasset. Jeg ser deg fra den andre siden. Poter i snøen og jeg ser ulvene, den hvite pelsen. De tar meg med dit og vi sovner i flokk. Jeg er den kvinnelige Mowgli, barndomsdrømmen. Varme isblå øyne ser meg når jeg kler meg naken og lar vannet kile meg i hodebunn, jeg ser isblå øyne under vannet, bak dynen. Sikkel, slimhinner og mose. Jeg tenker i slow motion og stirrer på blodiglene som festet seg på lårene da jeg sovnet ved vannkanten i det grønne grønne gresset. Kan de ta alt? Jeg drømte så fint om deg. Håret klistrer seg til pannen og bena skjelver, noen ganger får jeg ikke puste. Slow motion. Jeg vil si: Jeg elsker deg, men så tenker jeg. Det har ennå ikke blitt mørkt. Utenfor glasset er treet fylt opp av hvite kanarifugler, de sier: I morgen må du ringe til han og si; Du må huske å ta med den blå regnjakken, den er ikke min. Og jeg sovner.
- Hay.
Ull. Jeg blir klam på ryggen, våt i hendene. Det stikker. Prikker i fingertuppene. Kjenner pusten din mot kinnet mitt. Jeg leser om ondskapen. Filosofien. Ull stikker når jeg lener pannen min mot genseren. Det prikker i kinnene mine. Kjenner pusten din mot ansiktet. Kjenner at jeg er svett på ryggen.
- Hay.
- Hay.
Abonner på:
Innlegg (Atom)