H.Hay: april 2013

Idag våkna jeg halv seks på morgenen. Spiste halve frokosten min. Sovnet igjen, sov til ett. Jeg drømte om turning. Jeg er fremdeles trøtt. Tenkte kanskje å svømme idag, men vet ikke om jeg orker, på fredagen svømte jeg 4 kilometer. Jeg tror ikke klorvannet er sånn superbra for huden min. Kanskje løpe istede, har kjøpt nye løpesko. Jeg tenkte at på lørdagen skulle jeg dele alt med deg, fortelle deg hva som skjedde, men så drakk jeg en flaske cava og sju øl og følte fremdeles ikke for det, så jeg lot det være. Brakk meg på vei hjem, og noen bestilte taxi, kjørte meg hjem. Og jeg har funnet ut at jeg liker dette mye bedre nå. Ikke være med noen, sove så lenge jeg vil, spise bær, selvom de ikke er så gode ennå, prøve å lese alle bøkene til Tor Åge Bringsværd, tenke mye, begyne å røyke igjen, begyne å ta med lommelærke på byen igjen, begyne å sminke meg mer igjen. Kjøpe de tingene jeg vil ha. Jeg kjenner helt ærlig, at jeg ikke trenger noen akkurat nå. At jeg har det best alene, sånn har det jo alltid vært. Jeg går mest å venter på å kunne reise herfra nå. Har bestillt en flybillett.

Vi sitter på taket og drikker hvitvin og spiser plommer. Jeg har kjøpt meg en ny kjole. Er trøtt. Halv ett drar vi på fest. Huset ligger ved vannet. Jeg prater med en mann. Jeg blir kald og sykler hjem. Dusjer. Sovner.

Jeg ligger i senga. Jeg ser på gamle bilder og er misunnelig på mamma, som har eks-kjærester fra hun var 18 som fremdeles kommer med blomster og tar henne med på restaurant nå som pappa ikke lenger er i bildet. På det mørke lange håret, de mørke brune øynene, den slanke kroppen og de tighta jeansa. Herregud.
Ligger i senga å hører på Desire og leser. Og er misunnelig på alle som får mer oppmerksomhet enn meg,
som er ordentlige kunstnere og forfattere, filmskapere eller folk som eier en egen restaurant eller hva det måtte være. Jeg føler meg ekstremt lite vellykket.
Og oppmerksomhetssyk, selvfølgelig. Hvorfor holde på å blogge hvis man ikke vil ha oppmerksomhet.
Og så tenker jeg mye på å flytte. På å kjøpe meg en leilighet nå som jeg har penger til det. Bo alene. Gå rundt i en tom leilighet i en annen by denne gangen. Ta med meg bøkene mine, de fineste skoene og kjolene, smykkene og kjøpe en ny seng. Drikke. Og aldri slå på telefonen igjen.
Kanskje jeg skal flytte til København igjen, men det går ikke. Jeg har ikke vært i København siden pappa henta meg. Den følelsen av å sitte i bil og på båt i så mange timer, ha med hele flyttelasset mitt i en bil, høre på David Lynch prate om det å meditere, jeg synes meditasjon er så himla latterlig, kjøpe vodka og kahlua, en ny mascara, gå på do å spy, stå på dekk med pappa og ikke grine selv om hjertet rives ifra hverandre.
Noen dager angrer jeg på alt jeg har gjort. På alle valg jeg har tatt.
Jeg angrer på at jeg sa "jeg elsker deg" før jeg dro.
Vi kommer aldri til å ses igjen, er jeg ganske sikker på.
Angrer på at jeg drakk så mye at jeg glemte alt, men leste meldingsloggen. Og slo av telefonen etter det.

Det har vært veldig vanskelig for meg å skrive. Og samtidig har det kjentes ut

som om å gjøre nettopp det er det som er det eneste. Så jeg har begynt å skrive dagbok igjen fordi jeg så en film. Jeg vet ikke en gang som jeg klarer å tenke shæl.

Og jeg slo av telefonen for noen dager siden. Er ikke tilgjengelig. Mens jeg sitter å gnager på det jævla spørsmålet om hvem faen jeg egentlig er. Er det ikke nå jeg burde ha det best. Ha det helt jævlig fantastisk og bare drikke meg dritigs uten å kaste opp og ta dop og danse og være deilig og gå med masse sminke og ha langt hår og lange bein og være en jævlig dyktig kunstner og ha masse å komme med og ligge med deilige gutter og knuse hjerter og være "udødelig".

Jeg sitter i senga mi og googler "aggresjonsproblemer" og "depresjon". Med all ærlighet. Men ikke faen om det er sånn her det skal være. Og ikke faen om jeg er en sånn drittunge som skal gå til psykolog, fordi det 23år gamle livet mitt er så jævlig vanskelig. Herregud.

Og så skriver jeg ned ting jeg vil ha: rosa neglelakk, svart pikéskjorte, lyserosa-/rød leppestift, svart veske, svart bukse, svart jakke, nytt undertøy, stripete sengetøy fra IKEA (har rødt, vil ha: grønt, blått, gult). ET LIV.

Lagde pannekaker til frokost idag. Og det kjentes ut som om vi hadde det sånn som jeg alltid har sett for meg da. Sånn som vi leser bøker om. Bortsett fra at jeg ikke leser aviser da. Det gjør meg ihvertfall deprimert. Det eneste jeg klarer å tenke da er "faen".

Og så skriver jeg i dagboka mi: skulle ønske jeg ikke brydde meg så mye. Om hva andre syntes. Og skulle ønske jeg bare kunne slutte å ljuge, men jeg er ikke klar ennå.

Kan ikke noen bare

fikse det her?

Jeg tenker på familien min, vennene mine, kjæresten min og at de bare ikke skjønner.
Så jeg leiter opp nummeret hans på gulesider, men ringer ikke. 08.04.13. Jeg har ikke noe å si.
Jeg ligger i senga å skriver en liste: Piller, sykkellås - sage av gammel - kjøpe ny, oppvaskmiddel, ingefærøl, vaske klær.
Tror sist vi snakka må ha vært for to år siden?
Tenk om han er dø.
Får en følelse av at han kommer til å skjønne noe og si noe som får meg til å føle meg bedre, men hvorfor det egentlig?
Inni meg roper jeg konstant alt jeg ikke tørr å si, og jeg ser deg i øynene å ljuger alt jeg kan, og ingen av dere skjønner det. Det gjør meg helt sykt oppgitt og sint. Gjemmer meg for dem jeg kjenner i byen og går den andre veien.
Så for det meste drikker jeg kaffe, spiser banan og går rundt og er sint på alle. Gruer meg til sommern og gruer meg til høsten. Kort oppsummert.

Livet kjennes ut som en gjennomgående fæl følelse, bitches.

jeg vet ikke jeg, hører bare på Rihanna egentlig.

"I cried in English, I cried in french, I cried in all the languages, because tears are the same all around the world".