H.Hay

Jeg er så høyt oppe. Ikke redd for å falle. Som å falle oppover. Rundt meg flyr det kanarifugler, de forteller meg at de trodde jeg tok deg med, men jeg må kikke ned og kan bare svare: Nei. Hvite kanarifugler, bankende hjerte, knokler og blå øyne. S kommer til meg og sier: Det lukter syriner og solen skinner i regnet, du har blå regnjakke på, men den er ikke din. Benene hans rører ikke bakken og jeg minnes de gode lydene fra mummitrollet. Surkle, boble, krøste, skvise noe. Hendene hans er kalde mens de dras gjennom hårrøttene, han blør melk bak venstre øre. Myggstikk. Irriterende deilig. Jeg fortsetter oppover, oppover. Jeg blir kvalm og krøller meg sammen, fosterstillig, foster, baby. Baby, baby, baby, du vokser aldri opp, sier han og fletter håret hennes. Jeg vil. Jeg åpner munnen og planter vokser ut, grønne hårete, jeg trekker pusten og sperrer opp øynene. Regnjakka er blå og hun holder krampehardt i armene hans, - Vi sees snart. Han lyver ikke, han lyver ikke. Og jeg sa, ikke snakk til meg. Så en dag kysset vi. Det var barnslig. Hvit snø omringet det elskende paret og månen lyste opp stiene som skulle lede. Vi ble blinde og døve. Smake på det nye, på oss selv og vinteren, vi fikk mark. Hun slikker armene hans og ørene, hjertet hans. Salt. Sommeren kom, og noen planter er giftige. Det fortsetter, oppover oppover. Som å falle oppover. Bokhyller fylt opp av atlas og ordbøker, krøllete hår og myke myke håndflater mot glasset. Jeg ser deg fra den andre siden. Poter i snøen og jeg ser ulvene, den hvite pelsen. De tar meg med dit og vi sovner i flokk. Jeg er den kvinnelige Mowgli, barndomsdrømmen. Varme isblå øyne ser meg når jeg kler meg naken og lar vannet kile meg i hodebunn, jeg ser isblå øyne under vannet, bak dynen. Sikkel, slimhinner og mose. Jeg tenker i slow motion og stirrer på blodiglene som festet seg på lårene da jeg sovnet ved vannkanten i det grønne grønne gresset. Kan de ta alt? Jeg drømte så fint om deg. Håret klistrer seg til pannen og bena skjelver, noen ganger får jeg ikke puste. Slow motion. Jeg vil si: Jeg elsker deg, men så tenker jeg. Det har ennå ikke blitt mørkt. Utenfor glasset er treet fylt opp av hvite kanarifugler, de sier: I morgen må du ringe til han og si; Du må huske å ta med den blå regnjakken, den er ikke min. Og jeg sovner. 

- Hay.