Klisje. Egoist. Jeg forteller deg sannheten. Lyver. Hele tiden lyver jeg, og jeg blir sint fordi du tror på det. Pusten din er varm i øret og huden din er ru. Skarp. Du har hundeøyne. Husky.
Skal vi la TV lage lydene våre. Jeg orker ikke. Legger meg med vått hår. Skrur på viften som bråker fordi jeg ikke får sove uten lyd, og du er ikke her lenger. Skru på TV. Noen sier ja. Jeg sier ingenting fordi jeg ikke selv vet hva jeg tenker. Det kan hende. Plutselige er forståelsen der. Plutselig er blikket klart. Og jeg sitter fast. I det rommet som er mellom to glassplater i et vindu. Jeg kan huske å ha sett fluer fanget der når jeg var mindre. Lurer på hvordan jeg kom meg inn. Her er det stille, og det gjør ikke lenger noe at ribbena stikker ut.
(Jeg holdt på å begynne å gråte når jeg skulle fortelle henne om det. Hun sa det var greit. At jeg kunne fortelle henne alt uten at hun skulle dømme. Sånt tror jeg ikke på.).
Vi er ikke lenger en familie. Jeg tenker på det, at vi aldri kommer til å ha familiefotoer igjen. Det er for trangt i halsen. Jeg tar av meg genseren.
- Hay.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar