Det har vært veldig vanskelig for meg å skrive. Og samtidig har det kjentes ut 

som om å gjøre nettopp det      er det som er det eneste. Så jeg har begynt å skrive dagbok igjen fordi jeg så en film. Jeg vet ikke en gang som jeg klarer å tenke shæl.

Og jeg slo av telefonen for noen dager siden. Er ikke tilgjengelig. Mens jeg sitter å gnager på det jævla spørsmålet om hvem faen jeg egentlig er. Er det ikke nå jeg burde ha det best. Ha det helt jævlig fantastisk og bare drikke meg dritigs uten å kaste opp og ta dop og danse og være deilig og gå med masse sminke og ha langt hår og lange bein og være en jævlig dyktig kunstner og ha masse å komme med og ligge med deilige gutter og knuse hjerter og være "udødelig".

Jeg sitter i senga mi og googler "aggresjonsproblemer" og "depresjon". Med all ærlighet. Men ikke faen om det er sånn her det skal være. Og ikke faen om jeg er en sånn drittunge som skal gå til psykolog, fordi det 23år gamle livet mitt er så jævlig vanskelig. Herregud.

Og så skriver jeg ned ting jeg vil ha: rosa neglelakk, svart pikéskjorte, lyserosa-/rød leppestift, svart veske, svart bukse, svart jakke, nytt undertøy, stripete sengetøy fra IKEA (har rødt, vil ha: grønt, blått, gult). ET LIV.

Lagde pannekaker til frokost idag. Og det kjentes ut som om vi hadde det sånn som jeg alltid har sett for meg da. Sånn som vi leser bøker om. Bortsett fra at jeg ikke leser aviser da. Det gjør meg ihvertfall deprimert. Det eneste jeg klarer å tenke da er "faen".

Og så skriver jeg i dagboka mi: skulle ønske jeg ikke brydde meg så mye. Om hva andre syntes. Og skulle ønske jeg bare kunne slutte å ljuge,    men jeg er ikke klar ennå.

Kan ikke noen bare

fikse det her?

Jeg tenker på familien min, vennene mine, kjæresten min og at de bare ikke skjønner. 
Så jeg leiter opp nummeret hans på gulesider, men ringer ikke. 08.04.13. Jeg har ikke noe å si.
Jeg ligger i senga å skriver en liste: Piller, sykkellås - sage av gammel - kjøpe ny, oppvaskmiddel, ingefærøl, vaske klær.
Tror sist vi snakka må ha vært for to år siden?
Tenk om han er dø.
Får en følelse av at han kommer til å skjønne noe og si noe som får meg til å føle meg bedre, men hvorfor det egentlig?
Inni meg roper jeg konstant alt jeg ikke tørr å si, og jeg ser deg i øynene å ljuger alt jeg kan, og ingen av dere skjønner det. Det gjør meg helt sykt oppgitt og sint. Gjemmer meg for dem jeg kjenner i byen og går den andre veien.
Så for det meste drikker jeg kaffe, spiser banan og går rundt og er sint på alle. Gruer meg til sommern og gruer meg til høsten. Kort oppsummert.

Livet kjennes ut som en gjennomgående fæl følelse, bitches.

jeg vet ikke jeg, hører bare på Rihanna egentlig.

"I cried in English, I cried in french, I cried in all the languages, because tears are the same all around the world".

Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual Shaking the Habitual 

X-files screenshot, privat.

Det kjennes mest som det her.

Jeg var i Berlin og kom hjem til dette. Dagbladet. Shit.

Vi blir bare sittende å hate hverandre uten å si noe.

Midt i grøten av helvete i Oslo.

Jeg er i dårlig humør hver eneste dag. Prøver å gjøre de tingene som skal gjøre det bedre: dusje, spise avokado med salt og pepper, kjøpe nye blomster, drikke masse vann, ta ginseng tabeletter, vitamin tabeletter, gå en halvtimes lang tur hver dag, trene på treningsstudio, spise appelsiner og gulrøtter. Men jeg er fortsatt bare så himla jævla trist i hjertet.

"Plomme", privat.

‎"Fram tills det här skulle kunna vara en helt vanlig dag. Då kan man inte komma och påstå att den här dagen inte behövs." Skriver Nina Åkestram.

<3

Utifra dette vil dere sikkert gjennomskue meg. Se hvor hardt jeg prøver. 

Vi tar toget til Malmö, det tar ca. en halvtime. Vi kranglet og jeg gikk ut av leiligheten din og jeg gikk en vei jeg aldri hadde gått før. Følte meg så himla alene da. For jeg hadde bare deg. Jeg hadde bare deg som jeg kjente i hele jævla byen. Vi kranglet fordi du ville ha sex. Jeg tok en angrepille. Og så kom jeg tilbake til leiligheten din og skiftet klærne mine og vi tok toget til Malmö. Vi blanda gin og tonic og drakk oss fulle. Jeg hadde på meg rosa skjørt. Og jeg har ikke klart å reise tilbake.

Jeg leter etter noe Det spiller ingen rolle hva Blir sittende å se ut av vinduet inn i skogen Vil finne noe ingen andre har funnet Vil kunne gi dere beviser Vil vite alt For dere har ingenting å tilby meg Rekker meg armene hennes og tar ikke imot Men jeg fanger føttene dine Holder deg fast bak knehasene Sier at du ikke kan gå Ligger naken forran deg Og troen på det forsvinner Og jeg leter og leter og leter  Men det er forlatt Ruiner og ord Skuldrene går ut av ledd og håret blir vått