H.Hay

10.

15 år. Jeg sitter i en naturfagstime. Lener pannen mot vinduet. Sola i øynene, det dunker i hodet, læreren er sint, men det kan jeg ikke bry meg om nå. Hull i strømpebuksen. Konsekvent.

Jeg tror ikke jeg orker mer. Jeg tror ikke du forstår. Og det klør på innsiden av øyelokkene.

En gang ble jeg allergisk mot en gutt jeg var forelsket i. Vi ble kjærester. Det holdt ikke så lenge. Det svir i øynene på grunn av mangel på søvn. Jeg drikker Pepsi Max fra flasken og ser en dårlig tv-serie.

Jeg fant en dø kattunge på utsiden av ytterdøren min idag. Den var; pels og blod, og sort plastikk, ensom. Se ned. Se opp.

Jeg må begynne på nytt, hvis jeg får det til. Til nå har det vært umulig. Vil bare sove.

White Russian, til frokost, lunch, middag. Vi lever i horestrøket. Har ingenting imot det.

Plutselig innser hun at alle bøker i verden er utlest, at det ikke finnes noe å holde fast i lenger, så hun faller/hopper/faller fra verandaen, men overlever, det gjør bare litt vondt. Etterpå lager hun bål og brenner alle bøkene i huset, folk heier, hun gråter. Alt er ødelagt nå. Meg og deg, verden, det nye og det gamle.

- Hay.