H.Hay

Så kommer jeg over noe som får meg til å ville endre alt. En jente selvfølgelig. Det er bare jenter som kan få meg til å forstå. Gjøre ting så innlysende og fantastisk. Det er som når vi snakket, etter å ha vært på Fever Ray konsert for andre gang, på banen i København, en mann kunne ikke ha gjort dette, Karin Dreijer er gud, sa vi. Det ligger i eggstokkene. Herregud å bra, tenker jeg. Herregud å bra! Jeg kikker på gamle bilder, tar to Ibux, drikker litt Pepsi Max, drar luggen bort fra øynene, jeg leser litt i Eldrid Lundens bok jeg lånte på biblioteket forrige uke, drikke et glass med whisky, hører på Kim Hiorthøy, jeg spiser en appelsin, det lukter godt, jeg skal gå på kino om en time, alene tror jeg, og jeg skal gå hjem alene også, kanskje sender jeg deg en sms, men det kommer ikke til å være så viktig lenger. Jeg skal være. Gå på kino, spise Fox jeg har varmet i knyttneven på veien dit. Pepsi Max. Jeg tar på rød leppestift før jeg går. Dette er ikke en tekst i den forstand. Whisky, Ibux, appelsiner, 70% kako-sjokolade, lepper, diamantøredobber, parfymen, lukten min. Dette er ikke en tekst på denne måten. Det er bare en følelse som er vanskelig å uttrykke med ord. Stephen Fry fortalte meg om akkurat det samme igår natt når jeg skulle sove. Men jeg vil ikke være deprimert lenger. Herregud så bra! En syrlig smak i munnen som får meg til å rynke på nesen. Fox. Jeg er glad nå. Om dette er dårlig, gjør det ikke noe, for jeg vil ikke lenger. Vil bare ha det fint så lenge jeg kan.


- Hay.