Jeg er det mest dramatiske mennesket jeg kjenner. Naboen henger ut av vinduet. Røyker. Jeg står på balkongen. Røyker. Tenker at jeg skal ta livet mitt nå. Kommer aldri i verden til å gjøre det. Dette skriver jeg i forelsning:
Eksistensiell nødvendighet
Månestein
Giftig det svir dødlig helvete varmt kaldt føling sukker svett faen ta sjuk
Tenk om du egentlig ikke har det i deg
Dead pen
Smeka mig
Sorte hull er ikke sorte
Traumatisme
Mennesket mot natur natur er konge
Hun drukner
Det finnes ikke noe mer
hvite sykehussenger
prøvde å ta selvmord
måtte flytte hjem til mamma og hunden
begynte å røyke igjen
sorte hull i hukommelsen
Jeg vil ikke ha noen ny romantikk
Portrett av tre kvinner
Hva skjer når jeg har brent opp
Midnight Passion
Stryker ut ansiktet ditt
Vil elske i evigheten
Kleint
Antikrist
Vil alltid være nære
Dytter deg vekk
Begynner å kutte opp armene igjen
Gruer meg
Det hele handlet om landskap. Jeg fortsetter å gjenta meg selv. Gjenta gjenta gjenta. Hører på gangsters paradise. Fortsetter å tvile. Burde bare hoppe. Jeg er ikke en gang trist bare kvalm og tørst, røykesugen. Jeg tegner sorte hull. Kunne vært med i The Ring. Er glad og redd og sjukt glad. Manisk.
Gjenta gjenta gjenta spiser 1 - 2 - 3 nøtter spiser bare nøtter drikker vann. Dette er ganske meningsløst. Hører på Hemmingway på lydbok. Vil produsere.
- Hay.
HEI! Fy faen. De seks første setningene er vonde og jeg kjenner meg igjen fra en tid tilbake. Så ufattelig godt.
SvarSlettJeg tipper du er super.
Jeg drømmer og håper heller at ting skal bli bra når de er vonde.
Jeg vil leve, og jeg lever. Det er rart. Jeg puster, jeg har det godt og vondt om hverandre.
Men å befinne seg den stilstanden hvor alt føles meningsløst, gjerne et ønske om at alt skal ta slutt fortest mulig, kombinert med angsten for å dø, og å ikke våge, denne ambivalensen, forvirringen og smerten er vond. Alt vel, til deg fra meg. Bli!
Alt vel fra meg til deg og. Jeg blir selvfølgelig. <3 !
Slett